Så til de grader!
Tilbake på 409, ferdig med en herlig påskeferie, ferdig med Sør-Afrika, ferdig med streik, ferdig med wok, ferdig med varme og halvferdig med denne onsdagen, som jeg iherdig tenker er en tirsdag. Nå blir det veldig mye for meg her, så jeg skal bare trekke pusten og sortere tankerekkene til mer forståelige skriblerier.
Jeg har ikke tenkt til å skrive noe særlig om Sør-Afrika akkurat nå. Det skal bare ligge å marinere seg i hodet mitt, synke inn og bli til ord. Om noen spør meg nå om hvordan jeg hadde det i Afrika, er svaret omtrent “ja, kjempebra.” Punktum. Jeg orker ikke helt å begi meg ut på noe som helst. Detta trenger ei runde i bearbeidingsmaskinen, og den har stadig noen dager igjen av påskeferien. Om man skal være tradisjons tro, er det så vidt jula er over. Da er det greit å la påsken rydde opp etter seg selv også.
Det var fantastisk deilig å komme hjem igjen etter alle timene på internasjonal grunn og fly. Hva ventet meg? Min mor og min helt, mamma med et stort norsk flagg, Bjørn med rose og fruktnøtt. Jeg sier det med en eneste gang, det kan ikke bli bedre enn det! Himmel… snakk om å kaste seg rundt halsen. Sukk. Helt tom for ord, inntrykksoppbrukt og sliten, med verdens vakreste menneske nærmere enn noen gang kombinert med ekte norsk fruktnøtt! Jeg er glad at min kjære mor har forståelse for forelskelsens heftelser, og innfant seg i å være nummer to i klemmekøen. Dog, det er alltid godt å komme heimatt tel mor, og fredagskvelden fulgte med bestilt laks og rødvin. Ny.de.lig.
Påskeferien gikk som påskeferier går, med litt trening, litt festing, litt avslapping og alt jeg kunne av norsking. Hver eneste dag tilbrakt med kjæresten og godt selskap, en dose “I love you, man”, store deler rødvin og masse dolling og høye heler. Litt greit å komme seg ut av bushen og inn i dusjen (Oh – nå tar’e av her!), og å teste nyinnkjøpte taxfreevarer i nette forpakninger og former som parfyme og sminke og dill og dall og knis. La meg introdusere dere for “fikse-håret-cideren”, et fenomen som har vært savnet de forhenværende ukene, og som i påskeferien har fått sin rette plass på badet.
Nå sitter jeg i klasserom fem på Holtekilen Folkehøgskole, med en snodig blanding føleser. Jeg er ferdig med Kilen jeg nå, ferdig med reisen og denne hverdagen, alikevel er det utrolig godt å være her igjen. Menneskene, rommet, den innsnevrete friheten. Og jobber med årbok. Tvungen kreativitet! Favoritthobbyen min. Host. Nuvel.. hey ho, let’s do it.
Tenkte jeg bare skulle slenge rundt noen formuleringer om min herlige påske, at jeg er hjemme i god behold og at livet er påskegult en stund til. Har planer om å ikke innta et eneste av de der påskeeggene i lilla kartong som preges av massehysteri, for etter noen år hvor jeg til stadighet gir etter for presset, har jeg slått meg til ro med at de overhodet ikke er gode. Jeg har tatt et oppgjør med meg selv, og innsett med tårer i øynene at de rett og slett ikke passer meg som menneske. Tar meg heller ei real dose fuitnøtts, og er lykkelig med det.
Prekæs!
