Tilbake til hverdagen!

Så til de grader!

Tilbake på 409, ferdig med en herlig påskeferie, ferdig med Sør-Afrika, ferdig med streik, ferdig med wok, ferdig med varme og halvferdig med denne onsdagen, som jeg iherdig tenker er en tirsdag. Nå blir det veldig mye for meg her, så jeg skal bare trekke pusten og sortere tankerekkene til mer forståelige skriblerier.

Jeg har ikke tenkt til å skrive noe særlig om Sør-Afrika akkurat nå. Det skal bare ligge å marinere seg i hodet mitt, synke inn og bli til ord. Om noen spør meg nå om hvordan jeg hadde det i Afrika, er svaret omtrent “ja, kjempebra.” Punktum. Jeg orker ikke helt å begi meg ut på noe som helst. Detta trenger ei runde i bearbeidingsmaskinen,  og den har stadig noen dager igjen av påskeferien. Om man skal være tradisjons tro, er det så vidt jula er over. Da er det greit å la påsken rydde opp etter seg selv også.

Det var fantastisk deilig å komme hjem igjen etter alle timene på internasjonal grunn og fly. Hva ventet meg? Min mor og min helt, mamma med et stort norsk flagg, Bjørn med rose og fruktnøtt. Jeg sier det med en eneste gang, det kan ikke bli bedre enn det! Himmel… snakk om å kaste seg rundt halsen. Sukk. Helt tom for ord, inntrykksoppbrukt og sliten, med verdens vakreste menneske nærmere enn noen gang kombinert med ekte norsk fruktnøtt! Jeg er glad at min kjære mor har forståelse for forelskelsens heftelser, og innfant seg i å være nummer to i klemmekøen. Dog, det er alltid godt å komme heimatt tel mor, og fredagskvelden fulgte med bestilt laks og rødvin. Ny.de.lig.

Påskeferien gikk som påskeferier går, med litt trening, litt festing, litt avslapping og alt jeg kunne av norsking. Hver eneste dag tilbrakt med kjæresten og godt selskap, en dose “I love you, man”, store deler rødvin og masse dolling og høye heler. Litt greit å komme seg ut av bushen og inn i dusjen (Oh – nå tar’e av her!), og å teste nyinnkjøpte taxfreevarer i nette forpakninger og former som parfyme og sminke og dill og dall og knis. La meg introdusere dere for “fikse-håret-cideren”, et fenomen som har vært savnet de forhenværende ukene, og som i påskeferien har fått sin rette plass på badet.

Nå sitter jeg i klasserom fem på Holtekilen Folkehøgskole, med en snodig blanding føleser. Jeg er ferdig med Kilen jeg nå, ferdig med reisen og denne hverdagen, alikevel er det utrolig godt å være her igjen. Menneskene, rommet, den innsnevrete friheten. Og jobber med årbok. Tvungen kreativitet! Favoritthobbyen min. Host. Nuvel.. hey ho, let’s do it.

Tenkte jeg bare skulle slenge rundt noen formuleringer om min herlige påske, at jeg er hjemme i god behold og at livet er påskegult en stund til. Har planer om å ikke innta et eneste av de der påskeeggene i lilla kartong som preges av massehysteri, for etter noen år hvor jeg til stadighet gir etter for presset, har jeg slått meg til ro med at de overhodet ikke er gode. Jeg har tatt et oppgjør med meg selv, og innsett med tårer i øynene at de rett og slett ikke passer meg som menneske. Tar meg heller ei real dose fuitnøtts, og er lykkelig med det.

Prekæs!

Lenasia, nest siste torsdag og Drakensberg!

Hello people!

Først og fremst; Gratulerer med dagen, Amund! Brutten er seksten i dag. Jeg har gave til deg! IIIiihihihihi.
And og fremst; Gratulerer med dagen, Tonje! Søss er atten nu, bursdag 6. mars. Jeg har gave til deg også. Dobbel iiihihihihi!

Som tidligere indikert, er det altså et slående faktum at jeg nu i skrivende stund er i ferd med å avslutte nest siste torsdag i Sør-Afrika. Jeg kunne jo forsåvidt sagt noe om hvor trist det er, men jeg ønsker ikke å lyve. Ikke engang fra Afrika. La det bare være åpent og ærlig; nå gleder jeg meg til å komme hjem. Siden siste onlining, som var på lørdag, har dagene gått uhorvelig fort unna. Skolen er masse arbeid, og når man skal ha fotballkamper på rommet, banana’n'apple-piknik midt på natta OG orientere seg i indiske townshiper (ikke nødvendigvis samtidig), er det om å gjøre å ha et glass vann for hånden og et kamera i umidderbar nærhet!

Nå sitter jeg i senga mi (nytrent og svett og himla lekker!) og pakker sekken til Drakensbergtur i morgen. Drakensberg er en fjellhaug, med spektakulær natur. Jeg gleder meg overraskende mye, man skulle nesten tro jeg har blitt sofistikert på mine afrikadager! Erica, Trude, Ingrid og jeg slenger kroppene mot uante høyder, mens de andre seks jentene stikker til Sør-Afrikas Las Vegas, Sun City. Gamling og soling på dem, ridetur i fjellene og soling på oss. Alle er fornøyd!  Det blir så godt å komme seg ut av denne backpackeren her for en helg..! Vi reiser uten lærere (HA-HAH!) med en Baz-Bus i morgen tidlig. Når kommer bussen? Tja.. African time, you know.. Tidspunkter er en myte her borte. Bussen skulle komme “somewhere between seven thirty and eight thirty. Be ready at seven thirty. Thanks.” Ålreit! Og bare for å ha det bekreftet, JA jeg skal på ridetur i fjellene. Se det for dere og le. Det er greit. I’ll show you! (…ro ned arrogansen, Renate Du er redd for hester.) Hopplahoi! Dessuten skal vi eine kleine gesvipptur innom Lesotho (på en solid fjelltur til fots på lørdag), så egentlig kan jeg si at jeg driter i å være i Sør-Afrika på lørdag. Tror ikke det blir så mye forandring, for å være helt ærlig. Vi skal visst se på noen bushmen og få et stempel i passet. Rock. Yes, der har dere Drakensbergståa! Vi er hjemme igjen søndag ettermiddag. Himmel, dette blir kjempebra! Jeg gleder meg!

Ellers var jeg jo i Lenasia i helgen, en indisk township. Veldig fint sted å være, helt annerledes enn i Soweto. Familien min var herlig, og jeg fikk kjempegod kontakt med de. For å gjøre det kort kan jeg si at det var snakk om adopsjon ved flere tidspunkt, og at jeg nå har en familie i Sør-Afrika. Jeg tror det tilogmed var snakk om at de ønsket  å betale flybilletten min ned dit igjen til sommeren, slik at jeg kunne få med meg VM. “Free accomodation, of course. You live here!” Det kan vel være mulig å lese mellom linjene at dette ikke var en dårlig stelt gjeng med folk. Søndagen lå jeg ved poolen og nøt solen mens de diska opp til Braai. De hadde en hyperamerikansk gassgrill, nøyaktig av den typen som min mor villa ha omtalt som en grill “i flere etasjer med to rom og kjøkken”. Så sant, så sant. Et ratt og en kassetspiller på den der, så er’n bedre stelt en bilen min. Maten var fantastisk, helgen var kjempebra og det var virkelig en verdig destinasjon. Jeg fikk hatt mange gode samtaler med far i huset, og de dreide seg stort sett om politikk, livssyn og fotball. Meget god kombinasjon. Jeg reiser tilbake dit en gang og hilser på!

Burde vel nevne for verden som leser og forstår norsk at jeg har druknet mobilen minbjørnsin. Det skjedde på en måte som ikke akkurat setter meg på et med en status som oppegående og intelligent, men dog, vi har alle våre stunder. Den fikk seg et bad. Døden inntraff. Akseptert. AKSEPTER DET! ..ah, the pain. Dere venter kanskje på en liten forklaring og beskrivelse på hvordan det skjedde, men det får dere ikke.

Det er sykdom i gruppa i disse dager. Litt influensasymtomer og diverse snacks, så vi lever i ett med det de kaller antibac. Herlige oppfinnelsen. Det har vært overraskende lite nærkontakt med diversiliteter som forventes når man reiser halve verden rundt og legger om hele bakteriehorden. Noe mer detaljert enn det har jeg ikke tenkt til å være. Ah, jeg er litt mystisk i dag, altså. Har nok sofistikert meg selv en smule ettersom dagene går. Jeg er fornøyd med det. Jeg har fortsatt et ønske om å få med meg en kjole, et par sko og en håndveske i kofferten når jeg reiser hjem. Trass min motvilje mot shopping, kjenner jeg at jeg muligens kan finne glede i slike rikmannsaktiviteter, og jeg tror nok at jeg skal prøve å unne meg dette. Så, min kjære far, du kan kontonummeret mitt! Om det er noen andre som ønsker å gjøre en donasjon, er det bare å ta kontakt.

Jeg pratet litt med min kjære i går kveld, og jeg befinner meg i en mye lettere sinnstillstand nå enn jeg har gjort tildligere. Samtlige av jentene finner stadig gode grunner til å vende hjemover, og det er godt å se at det nærmer seg. Nå er vi på en plass hvor vi står i butikken og sier “Nja, det er kanskje dumt å kjøpe en ny pakke knekkebrød nå. Jeg rekker vel ikke å spise det før vi drar”. Der er det. Før vi drar. Jeg har laget en liste over ting jeg savner. (Muligens pessimistisk, men hei så godt det er for perspektivene!)

Nå får det nesten holde for en liten stund. Det blir mye dette her. Ny oppdatering etter Drakensberg.

Jeg savner…
..å ikke bo i en koffert.
..fruktnøtt.
..gitaren min.
..ullsokker og varme fra peisen.
..å dolle meg til fest.
..kjæresten min.
..å være “hjemme”.
..å kunne være våken hele natten.
..leverpostei.
..familien min.
..å synge til stereoen i stua til fattern.
..å treffe kjente på gata.
..rødvin.
..tilgang til internett.
..senga mi.
..å sovne inntill kjæresten min. (Kombineres gjerne med savnet ovenfor.)
..fisk.
..å gå ute når jeg selv vil.
..å være alene.
..filterkaffe.
..å kunne slenge meg på sofaen.
..å være i nærheten.
..something inside.
..vennene mine hjemme.
..å kunne se barn leke uten bekymring.
..å kunne drikke vann fra springen.
..å kunne drikke vann uten å føle meg rik.
..å spille Fifa med Bjørn.
..å tusle rundt i huset.
..å kunne gå alene ute.
..maten til mammaen min.
..Podhornyene (som har blitt fler mens jeg har vært borte! Gleder meg litt til å komme hjem på en måte ja.)

It’s not your pulse that defines you as alive, because to live is not the opposite of being dead.

Litt bilder til slutt:

Erica, Ingrid, ny dude i gjengen og undertegnede.

Tar med meg et par stykker hjem.

Pretoria, uke tre!

Good evening!

Klokken runder halv ti, og fnisejenter er trøtte. Dagene er lange, men vi trives! I dag har vi begynt på en ny skoleuke, etter en høyst avslappende frihelg. Soling, shopping og grinefilm på kino – sa du ti jenter, altså? Har fått en ny klasse i dag, 4A, og skal følge de i de kommende to ukene. Virker som en herlig gjeng, og jeg gleder meg til å virkelig arbeide med dem. Det trengs – vi trengs – og skolen har vært dårlig på å utnytte oss som de ressursene vi er. Nå har vi hatt et møte med skolestyret, så nå skal vi nok se om det blir flere og mer spennende arbeidsoppgaver for oss i ukene som kommer. Jeg har vært umåtelig fristet til å himle øynene ut av hodet ved et par annledninger når det virkelig har vist seg hvor dårlig forberedt skolen er på å ha oss der. De har visst om vår kommende tilstedeværelse i et år, og alikevel er de omtrent overrasket over å se oss der. Initiativene tar vi selv, og det er klart det er en utfordring. Vi har ingen pedagogikk å lene oss på, ingen lærerutdanning, og de fleste av oss har heller ingen planer om å bli lærere. Dette har mange av det ansatte misforstått, de har trodd vi er lærerstudenter i praksis. Jeg har kjørt flere undervisningstimer på egenhånd, fordi lærerne i tide og utide forlater klasserommet – og med førti afrikanske elever å holde styr på, er det greit å komme ut på rett fot når man står opp. (Det er vel akkurat sånn det uttrykket er, tenker jeg.) Jeg må innrømme at jeg har klart meg bra, jeg trives veldig godt med disse utfordringene, og jeg klarer fint å lære av observasjon og analysering i timene jeg ikke deltar aktivt. Jeg skriver side opp og side ned, og benytter enhver annledning til å prate med lærere og elever om dagligdagse hendelser og inntrykk. Jeg kan lære mye av studier, men det finnes ingen ressurser som er så sterke som mennesker man kan føre en dialog med.

Ellers skjer det utorlig mye i skolen som er verdt å blogge om, og jeg skal nok sørge for å få lagt ut rapportene som skal skrives når vi kommer hjem igjen til Norge. Jeg har masse stoff å bearbeide – jeg har samlet prøver, regnet prosenter og sammenlignet klasser, intervjuet lærere, pratet med elever, smakt kyllingføtter og fått tegninger. Og i tillegg til jobben på skolen, er det jo en hel hverdag utenom! Jeg forstår det bedre og bedre for hver dag, hvor utrolig heldig jeg er. Dette er en opplevelse for livet jeg ikke vil være foruten.

For øvrig er det 24 dager igjen til jeg er hjemme. Hadde jeg hatt en julekalender nå, så hadde hverdagen virkelig blitt spennende! Selv om det er herlig å være i Afrika, er det slitsomt å være på reise i syv uker. Det er nye plasser å forholde seg til hver helg, vi bytter rom i ukene, jeg har alt jeg eier i en koffert og flere regler å følge enn jeg hadde da jeg var tolv og et halvt og opptatt av å være kul. Det blir godt å komme hjem. Jeg prata med mammaen min i går, og jeg har nå en utrolig vanskelig oppgave foran meg..hva skal vi spise til middag den kvelden jeg kommer hjem. I himmelens navn. Det er søør’n ikke lett! Jeg skal ha et glass rødvin og en fruktnøtt, men det havner ikke helt i kategorien middag. Jeg er litt der akkurat nå at så lenge jeg kan senke skulderene og være hjemme, omgitt av god steming og fyr i peisen (man driver fortsatt med det i Norge, eller?), så føler jeg at jeg egentlig har det jeg trenger. Jeg må tenke nøye over denne tyngende byrden før jeg bestemmer meg. Fisk? Laks kanskje.. Eller..poteter? Smalahovud? Namnamnam.

Har sett en fotballkamp på Loftus Vertsfeld. Det er en VM-stadionene. Var’e bra? Oooh yes. Så Kaizer Chiefs mot Black Aces. Sør-Afrikanske topplag. Mye godt spill. Jeg koste meg! ..og ropte veldig høyt, og sto på stolen og var blown away. Ah. Var forresten en del flere tilskuere da kampen ble startet enn da bildet ble tatt! For aa si det saan..

Spillerne gjoer seg klare for kamp paa Loftus!

Jeg savner faktisk å lese Pondus. Det er et overraskende savn. Jeg leser sjelden Pondus når jeg er hjemme.

I morgen skal jeg klappe løve og mate giraff. Yes, sånn er det her i Afrika! Jeg bare slenger hue ut av vindu, og vips! – en løve kanskje, eller en sebra. Vi kjører heller ikke til skolene, vi rir på sebraer forresten. Bare for å ha det på det rene. Ellers har vi susicidale gullfisker i en inngjerdet dam i hagen, og to duer som kan gå baklengs i et bur. Og Loppulf, den lille vaskekosten av en hund som tulser rundt her. Den liker oss, for vi gir den masse mat. Høhøhø.

Håper alt er bra med Noreg! Hører det snør noe voldsomt.. UFF A MEI. HVORDAN SKAL DET GÅ. Har ligget i sola et par timer i dag. Har fått skille. Er førti varmegrader, så det er kjekt å kunne avkjøle seg i bassenget vårt. Jadda. Lag en snømann for meg! Nattaa!

..Siden det naa er i morgen, fordi jeg ikke fikk lagt ut denne i gaar, maa jeg bare si at jeg har lekt med loever! Herlig! Ble bitt tilogmed. Angrepet av loeve, som det heter. Kremt. Det var blod! Hihihi.

Loever er stoerre enn man tror!

Klasserommet mitt.

Souwbona, mgani!

Nå er det på tide med en liten loggetibloggings fra Afrika! Jeg har nå kommet hjem igjen fra Soweto, etter en helt fantastisk weekend. Jeg har bodd hos en familie i Sør-Afrikas største township, opplevd en helt annen standard og fortsatt å flytte perspektiver. Jeg er virkelig takknemlig for denne reisen og for muligheten til å erfare det jeg erfarer her nede. Jeg er nesten nødt til å fortelle litt om Soweto først!

Info om Soweto

- SoWeTo : South Western Township

- En township lokalisert utenfor Johannesburg (eller Jo’burg, som vi lokale sier!)

- Rundt 5 millioner innbyggere (like mange som i Norge, altså.)

- En såkalt “black township”

- Nelson Mandela og Desmond Tutu er født og oppvokst her

..det slår meg at alle kanskje ikke vet hva en township er. Kort forklart er en township (eller “Homelands” som de også kalles) et område hvor de hvite politikerne samlet ikke-hvite (altså sorte, fargede og asiatiske) innbyggere under Apartheidregimet. De utviklet seg til store områder, med lav standard og slum. Menneskene ble tvangsflyttet inn i disse townshipene, og hadde ikke lov å bevege seg utenfor området uten tillatelse. Townshipene ble overbefolket, og hjem for epidemier, ghettomiljøer og andre ikke-hvite upasseligheter. Etter apartheids fall, har folkene fortsatt å bo i townshipene – så klart, vil jeg si, for dette er deres hjem. I dag er townshipene myndighetenes største utfordring, standaren må heves og arbeidsledigheten senkes. Townshipene skal ikke fjernes, tvert i mot, de skal bygges opp og styrkes. En township er ikke et tegn på apartheid blandt menneskene som bor der, de er et symbol på styrke og samhold.

Når det gjelder Soweto, må jeg innrømme at jeg ble en smule overrasket. Trass grunnlaget for townshipen, eller byen om du vil, er dette et  er herlig område! Mennesker i gatene, liv og ubuntu ved alle gatehjørner, og en infrastruktur jeg ikke hadde tenkt over om jeg ikke hadde vært der. Ofte blir en township presentert som en form for slum. De fleste har sett bilder av “shacks”, små blikkskur uten vann og elektrisitet, og mennesker som lever i kategorien ekstrem fattigdom. Slik er det i en township. Men ikke uten en motpart. Soweto har, som de fleste byer, et villastrøk. Det faktumet var ikke representert i mine tankerekker, og før jeg reiste hit hadde jeg sannelig ikke tenkt igjennom hvordan infrastrukturen i en township fungerer. Jeg var ikke forberedt på at Soweto skulle ha et rikmannstrøk. (En meget god overraskelse, må jeg innrømme – noen av Sør-Afrikas rikeste mennesker bor her. Nå er jeg lettere forundret over hvordan det gikk seg til at jeg ikke tenkte over dette før jeg dro. Forventet jeg meg utelukkende fattigdom og slum?) Soweto har klasseinndelinger – villaer, middel-  og arbeiderklasseområder, farlige strøk med høy kriminalitet og områder bestående av gjørme og shacks. Det er butikker, kjøpesentere og  en haug med fastfoodsjapper, barberere og kirker og alt mulig man finner i et samfunn. Det er rett og slett en by. Veier, buss og tog er under konstant utbygging i tilknytning til VM i juni/juli, og selv om standaren er ganske annerledes enn i Norge, er det slett ikke et dårlig sted å befinne seg.

Familien jeg bodde hos, sammen med Ingrid, var en familie på syv. De var Syvendedags Adventister (ålreit, jeg aner ikke hvordan det faktisk skrives!), og en rolig behersket gjeng med mye latter og gjestfrihet. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er lei av whateverDVD de spilte på repeat gjennom hele helgen – det var i alle fall en konsert fra og med en adventistmenighet i full blomst på høyt volum og med enda høyere allsangfaktor. De satt der i sine flotteste kjoler (og desidert de største! Puffermer helt til himmelen!) og sang med en vibrato over to oktaver og slang ut “when yonder shall thou oh lord amen hallelujah” gjennom colgatetenner med en ettertrykkelig FANTASTISK glede! Jeg er nokså sikker på at vokabularet mitt har ekspandert et godt steg inn i de religiøse kretser, og jeg er helt sikker på at jeg ikke ønsker hvit gospel på repeat tolv timer om dagen. Og heiheihei, dette er ikke blasfemi – dette er beinhard realitet. Ingen misforståelser her nå! La meg bare si at jeg fikk omtrent en million respectpoints av vertsfamilien da jeg fortalte at familien til kjæresten min var mormonere.  Stas. I totally won.

Huset hadde både innlagt vann OG elektrisitet, og det er ingen selvfølge. Vi fikk et behagelig rom med dobbeltseng, og vi fant etterhvert ut at hvis vi åpnet de midterste skapdørene var det faktisk et bad der også. Vi tissa rett og slett i skapet. Veldig artig. Mye ut-av-skapet-vitser hver gang vi kom ut fra badet kan man si. Det var ingen dusj i huset, badekar var tydeligvis siste mote. Og håndsåpe, det driver de virkelig ikke med! De lokale har et immunforsvar som, unnskyld uttrykket, ikke ligner grisen! Jeg har klamret meg til min elskede antibac hele helgen, og vasket hendene omhyggelig i en reddende Landlord Dusjcreme. De hadde ikke spisebord, TV’en sto på omtrent hele døgnet, og det var folk og fe overalt hele tiden. De var oppe klokken syv, og i seng klokken ti. Standaren var som forventet, lavere enn vi er vant til, men absolutt overkommelig. Standaren på backpackeren vi bor på her er også nokså lav, så egentlig har vi vel blitt vant til dette. Jeg husker ikke hvordan det er å ta en dusj uten innsekter!

Himmel og hav, jeg kunne skrevet og skrevet. Og det skal jeg også, men ikke akkurat nå. La meg bare si at jeg har prestert å forlove meg med en atten år gammel skolejente, med kallenavnet “Zuluboy” på en Girls High School vi besøkte her en dag. Jeg beklager virkelig Bjørn, men jeg trodde hun spurte om jeg var en “singer”! Har i alle fall fått en ring, et bilde av henne og telefonnummeret, og etter litt korrespondanse med PrestePer (vår lærer), fant vi ut at det var et hendelig uhell og har gitt hendelsen tittelen “engagement of nations”. Dette vet desverre ikke Zuluboy for øyeblikket, men jeg regner med at hun forstår med tiden. Åjadda, vi har det artig her i Afrika! Nesten hele tiden, i alle fall. Her om dagen, på torsdag tror jeg, var det en masseknekk i gruppa som resulterte i kollektiv gråting. Jeg tror vi gråt på hverandres skuldre jeg, alle sammen. Dette er bra jenter å være rundt. Vi støtter hverandre. Jeg er glad i dere! Tror alle tårene kom av veldig mange og veldig sterke inntrykk på en gang. Vi ser HIV-positive barn som kjemper for livet hver dag på skolen, lærer som bryter selvtilliten til elevene sine ved psykisk mishandlig og fysisk avstraffelse som pedagogikk i undervisningen. For å nevne noe fra arbeidsplassen. Og tro du meg, det er langt mer som er verdt å kommentere derfra. I tillegg til hverdagen møter vi fattigdom, ser shacks og opplever menneskene som bor i dem, må konstant være på vakt for kriminalitet og har mange seriøse punkter på programmet for dagene våre. Vi har sett mennesker uten verdighet som går i bakken, alkoholisme som terapi i form av virkelighetsflukt, arbeidsledigheten er overalt, og inntrykkene er for mange til å kunne fordøyes i ro om mak. Det er ikke rart det må få utløp. Og nå som jeg virkelig begynte å tenke meg om, ser jeg hvor utrolig sterke forskjellene er. Det er langt mer enn vi er klar over som påvirker oss her nede. Skal vi ta stiling til alt kommer vi oss ikke igjennom dagen. Og om jeg ikke stopper denne tankesnøballen av analyse og spennende saker, mister jeg nattesøvnen min i natt. Heldigvis lyser positiviten fra alle kroker og kriker, bare man tør å slutte å synes synd på og åpner øynene sine for flere innfallsvinkler.

Fra skolen vi besoekte. Bare jenter. Wo..

Jeg føler at jeg har en million ting til jeg har lyst til å dele. Har hatt en Braai (BBQ) med jentene og lokalbefolkning lørdag kveld (vi dansa og dansa og dansa. Vi trenger virkelig ikke alkohol!), vært i huset til Nelson Mandela, snakket med søsteren til Hector Pieterson, sett en fotballkamp (på TV) mellom Orlando Pirates og Kaizers Chiefs, vært i Jo’burg, spist afrikansk fastfood (..og du trodde den amerikanske var ille? PØH!), blitt omdøpt til LaPunk av afrikanerne i Soweto, spist lunsj på en resturant som faktisk var inne i hjemmet til noen (satt i sofaen deres  og bestiltet mat.), farget håret, sett Soccer City Stadium og besøkt Apartheidmuséet. Og hei, sist men ikke minst, jeg har klipt meg. Masse. Kort. Og når jeg sier kort, så mener jeg kort. Det er stilig. Jeg er fornøyd.

Har også startet en del gode tankerekker. Skriver notater dagen lang, så jeg har masse stoff å arbeide med når jeg kommer hjem. Har mange refleksjoner og spørsmål i boka mi nå, noen som vil provosere og blende, og noen som vil vekke tanker og bringe smil. Jeg gleder meg til å fordype meg i notatene og virkelig arbeide meg til en konklusjon! Det får være dagens siste ord. Farvel for nå!

Inngangsbillett til Mandelas hus i Soweto.

Shacks fra Soweto. To toaletter sees til venstre i bidet.

Billebesoek, droemmer og fotballkamp

Fredag 12. februar

I dag startet ting akkurat som ting skal starte. Verden lurte på utsiden av en minimal glippe mellom øyelokkene, en million milliard varmegrader ventet tolmodig på vår reaksjon og slumreknappen var ufattelig nærme. Mørkt var det ikke, kjølig var det ikke og heihei- slumring blir ekstremsport under slike forhold. Da var’e bare å stå opp.

Hadde forresten den snodigste drømmen i natt.. Den var estetisk, følelsesladet og morbid – jeg orker ikke gjenfortelle den, men jeg kan jo nevne at det ble en merksnodig stemning i drømmen da den ble infiltrert av “The Yeah Yeah Yeah Song” av The Flaming Lips sånn ganske ca nøyaktig klokken åtte.

Når det gjelder dagen i dag, så har vi vært på en sightseeingtur rundt Pretoria. Vår guide og vår kontaktperson er Francois (med dert under c’en som jeg ikke finner på min mac), som eier backpackeren vi bor på. Han er et vandrene leksikon når det gjelder Pretoria, og har et helt herlig utvalg av weekend-turer, opplevelser og action som vi kan benytte oss av. Han er opptatt av at vi skal spare penger på maten vi spiser, så vi får benytte oss av backpackerens store shoppingskapader (jeg veit ikke om det er et ord!) slik at vi kan bruke kronene våre på opplevelser i steden. Jeg er temmelig sikker på at han kan ordne alt i hele verden. Kjekt.

And to all you soccerheads – Jeg skal på fotballkamp på en av VM-stadionene i løpet av helga! Francois (med dert) ordner vøtt! Hva koster inngangen sier du? Tredve, kanskje femogtredve norske kroner. Heisveis! Skal informere dere videre om dette etterhvert som detaljene er klare. Blir en kamp med lokale lag vil jeg anta, men alikevel skal det visst være en helt spesiell stemning. I’ll tell you about it. Stadion ligger forresten omtrent femti meter fra backpackeren. Tror du Francois von Dert kommer til å tjene kjekt med rand i løpet av sommer’n, eller?

Siden vi er inne på fotballtemaet, Sør-Afrika er kankje det beste landet å befinne seg i akkurat nå hvis man er intressert i fotball. Det oser av World Cup i alle gater, langs alle veier, på svære billboards og på colaboksene. Overalt! Personlig er jeg eksepsjonelt fornøyd med at Visa (som er hovedsponsoren) har valgt å profilere et lite stykke av himmelen over store arealer jevnt over landet; – i form av svære billboards av Kaka. Oooh.. Hele Pretoria er en stor haug av construction, veier og intranett skal bygges og renoveres. Tognettet  blir utbygget, hovedveiene, alt mulig – til innbyggernes store lettelse. Det trengs. Dette er vel noe av godene fotball-VM bringer Sør-Afrika, som et spark i rævva for å få igang nødvendeligheter i landet.  Alikevel er det 40% arbeidsledighet i landet, og millioner av mennesker som bor i ufattelig dårlige kår. Jeg forstår diskusjonen om hvorvidt de milliarder av kroner som er brukt på fotballstationer og merch kommer til sitt beste bruk. Og, bare én ting til, en confession – Jeg er overrasket over mitt eget engasjemet, og jeg må ærlig innrømme at jeg elsker det. I går plukket jeg med meg mitt første selv-innkjøpte nummer av SoccerLife – FourFourTwo (som jeg vel egentlig har nevnt!), og fant det helt uhorvelig intressant å lese et fire-siders intervju med Steven Gerrard. Jeg senser sakte men sikkert at Liverpoolpåvirkningene synker inn (hmm, lurer på hvor detta kommer fra!?), og jeg har tilogmed ristet på hodet over at et menneske ikke vet hvem Torres er. Himmeloghav. Jeg har alltid likt fotball, jeg har spilt selv og sett kamper i hytt og pine, men jeg har aldri egentlig vært fan-fan av et lag. Nå har jeg plutselig satt heltestatus ved et par spillere, og ser med medynk på de stakkars menneskene som frivllig har ikledd seg et Man U-kit, og tror med sjel og hjerte at de heier på verdens beste lag. Hah. I’m on!

Naa skal jeg bare logge meg av og ta en taxi heimatt med Ingrid. Farvel Hatfield! Vi prates!

FireFireTo, varme og litt mindre roeyk

Torsdag 11. feb

43.

Jeg har ikke røyka noe som helst hele dagen! Jodajoda, et par snus, men det er alt. Hver gang jeg får lyst på røyk skal jeg ta meg en frukt. Fantastisk. Og ikke nok med det mine damer og herrer, jeg har også vært ute og trent. Ingen varmegrad kan hindre meg! Joggings i Afrika. Mhm-mhm.

Har vært å sjekke ut litt i nærområdet i dag. Er et kjøpesenter ikke så langt unna, i Hatfield. Jeg shoppa litt. Det er jo et under. Fant en shorts, en singlet og en topp – alt meget gode kjøp, estetisk sett – og alt til nøyaktik hundre rand. Jeg er kanskje fryktelig dårlig på å kjøpe sånt no, men når jeg slår til har jeg søør’n meg et talent. Skal ha nye joggesko, en Jabulani og muligens et digitalkamera. Og et par andre ting. Nuvel, vi skal tross alt være her i seks uker til. Jeg har tid dått kom. Eller bør jeg vel kanskje nevne at shoppingprisene her er jevnt over svært behagelige. Jeg prøver å bruke så lite penger som mulig på ting, for jeg vil heller bruke det på opplevelser. Ser ut som om det skulle gå greit. Hurra.

Dagen i dag har vært ålreit, uten de store, viktige hendelsene. Har ikke fått vært på nett i dag, så det må jeg få gjort i morra. Trenger en update. Må blogge litt, og få sett litt av verden. Det mest viktige hendelsen som har skjedd i dag, er vel det faktum at jeg kjøpte meg mitt første nummer av FourFourTwo, et heftig og saftig fotballmagasin. Himmel og hav, jeg er totalt bitt av fotballfeberen. Hele byen her koker jo over av VM, så det fyrer godt oppunder.

Jeg er dødstrøtt. Det er tung å trene i femogtredve varmegrader. Her er det skikkelig varmt. Ordentlig innland. Ingen lett kystbris til å svale ned lekkert danderte kropper. Vel, sånn er det nå en gang. Ganske kjekt for frysepinner som meg selv, men noen av jentene, og da spesielt fine Ericamin, sliter litt med denna varmen. Det går seg nok til.

Awh.. jeg fikk en melding av Bjoern. Da avslutter jeg med den.

- Pretoria, Onsdag 10. feb

Pretoria

- Onsdag 10. ferbruar -

Nå er vi altså i Pretoria. Vi fløy inn fra Cape Town, og landet på flyplassen i halv åtte-tiden, ble fraktet med minibuss innover til Pretoria, og er nå innlosjert på en midlertidig backpaker. Her skal vi bo i den kommende uken, og så skal vi flytte inn på den backpackeren vi skal bo på de resterende fem ukene. Det er fint her, jeg deler rom (og seng og dyne) med Ingr, mens Trude og Erica sover i “stua”. Vi har eget bad og kjøkken, noe vi ikke hadde i Cape Town. Uansett da, dette er en fin gjeng å bo med. Jeg kjenner at vi er ti jenter på tur, og inndelingene av grupperinger tar form som de alltid gjør. Litt rykter går allerede, en del håpløse synspunkter er avslørt og hykleriet lever i beste velgående. Dumhet fins det også blandt oss – det er godt å kunne riste litt på hodet i sitt stille sinn.

Å hei – vårt første insekt kom på besøk! Ingr tok affære. Vårt første insekt på besøk har nå reist till de eviggrønne jaktmarker. Kjekt! Har også en gekko som heter Kåre og et UFO i innsektsform kalt Morten. De bor på kjøkkenet.

Ålreit, jeg har overhodet ikke oversikt over hva vi skal gjøre her, frem til vi begynner å jobbe i neste uke. Det finnes et program, så jeg skal nok få oppdatert meg snart. Jeg er stuptrøtt, og egentlig litt tankefull.

44 dager igjen til jeg ser Bjørn. Jeg teller ikke dagene til hjemreise, jeg teller dager til et etterlengtet kyss. Jeg nyter min tilværelse her i Sør-Afrika, og jeg får maksimalt ut av den – jeg har i alle fall det hittil. Det er bare et tall det er godt å følge med på. Kjærleiken er sterk.

“The Shadow of the Wind” re stadig like fascinerende. Jeg re en smule fortapt i den boka. Den re vakker. Jeg skal lese litt i den nå snart, drømme meg litt bort før jeg faller til ro for kvelden. Klokken er nå fem på tolv, så det blir godt med litt søvn. Det er ufattelig varmt her, og vi har bare én vifte. Den er så hjertelig innstilt inn på rommet hvor Erica og Trude sover, de er så villt varmblodige av seg. Jeg klarer meg jeg.

Jeg er tørst. Har ikke noe vann. Risikerer ikke å drikke av springen. Ah, herlig! Det er sånn det skal være. Svett og varm og en smule tørst, med besøk av snodige innsekter – hello Africa!

Neii, det får holde for i dag. God natt!

Besoek i en township

Dagen i dag har vaert helt utrolig. Vi har besoekt Langa Township, en av Cape-omraadets townshiper. Langa er den eldste, og med sine 300 000 innbyggere er den ogsaa den minste. Langa betyr “The Sun”, og er en “black township”, altsaa en township med sorte afrikanere. Arbeidsledigheten her er paa skyhoeye 65%,mange lever fra haand til munn, og mange mennesker lever under den internasjonale fattigdomsgrensa paa 2 USD dagen. Jeg har vaert der, jeg har sett det, jeg har gaatt gjennom gatene blandt containere og skur, jeg har kjent lukta, kjent sola steike, hoert barnelatteren gjennom noe som en gang har vaert en bygning – de bildene du har sett i avisene, de har jeg opplevd. Ubeskrivelig, og uunvaerlig. Jeg er saa takknemlig.

Vi ble guidet gjennom Langa av et byraa som jobber med innbyggerne i townshipen. De hjemmene vi besoekte i Langa var vi ikke inntrengere i, men gjester. Guiden vaar fortalte om opplegget de hadde utformet sammen med innbyggerne, og mitt lettere inntrykk av at en slik tur var naermere forkastelig, ble byttet ut med et kunnskap om en flott sammarbeid som gir oss nytt perspektiv paa livet, og beboerne der en mulighet til aa vise frem sin gjestfrihet samt aa selge det de har laget til oss. Jeg kjoepte selv et nydelig smykke i tre fra en herlig, frodig afrikansk dame uten fortenner, med verdens stoerste smil! Her var det ingen paatrengende turistslukere, befolkningen var rolig og avslappet, glade, og prisene de solgte sine smykker og figurer for var en lett pris aa betale. Ingen pruting, jeg hadde gledelig betalt det dobbelte for aa stoette de. Jeg fikk ogsaa armbaand og oereringer av samme type, samt en handy, passe fake Fifa World Cup-caps til hundre rand. Det er omtrent sytti kroner. Damen jeg kjoepte dette av bodde i det de kaller “shackles”, eller, paa godt norsk, et skur. Ingen elektrisitet, ingen toalett, ingen kloakksystem. Vi var hjertelig velkomne inn, og det er litt av en opplevelse aa staa i et slikt hjem. Jeg skal ikke klage over fargene paa gardinene mine igjen.

Det som overrasket meg mest ved besoeket, var aa oppleve at townshipen hadde tydelige klasseforskjeller – det finnes rike stroek, middelklassestroek og omraader som ikke er annet enn inhumane. Paa tross av forferdelige levevilkaar, er samfunnets mennesker utrolig vakre, og jeg kan virkelig ikke beskrive med ord de tanker og foelelser som fylte meg da jeg vandret i gatene i Langa. Jeg legger ut noen bilder, og saa prates vi igjen!

Et av de toeffeste boligene i Langa. Flere mennesker foretrekker aa bo i et av skurene i steden for disse leilighetene de maa leie av myndighetene, fordi de er saa ufattelig mange mennesker paa liten plass.

Skurene. I en av disse bodde den vesle jenta jeg holder i armene mine paa bildet under, og her bodde ogsaa damen jeg kjoepte smykkene mine av.

En nydelig, liten hjerteknuser, foedt inn i townshipen Langa.

Cape Town, baby!

Hello followers!

Da er jeg i Cape Town! Sor-Afrikalinjas tur er offisielt i gang! Og hvor i alle dager skal jeg starte..?

Jeg har ikke all verdens med tid, de kostbare internettminuttene gaar fryktelig fort unna. Kjaeresten kommer foerst naturligvis, saa mailer skal leses og skriver, facebook skal oppdaters og saa er det tid for litt bloggings. Her i Cape Town bedriver vi stort sett turistvirksomhet. Dette er en reinspikka turistby i de omraadene vi oppholder oss, saa det er hoy kamerafaktor og oppstilte bilder, rosa norsk hud og “special price for you”-slagord hvorhen vi gaar. Vi er rike, nordiske, hvite turister, og de lokale selgerne er fryktelig klar over det. Naa har det seg saann at min far har soerget for at jeg er en nogenlunde bereist, ung kvinne, saa jeg lar meg ikke lure. Et par av de andre jentene her, derimot.. Jeg rister paa hodet og smiler lett for meg selv. Takk, min far.

Har opplevd en del turistete ting her allerede – vaert i Desmond Tutu`s kirke, gaatt gjennom “The Company`s Garden”, spist krokodille og struts og blitt en anelse brunere. Vaeret her er behagelig, ikke saa fryktelig varmt som jeg hadde fryktet. Naa ligger Cape Town som er perle ved kysten, saa det er en herlig bris til aa kjoele ned vintermoduserte nordmenn. Rosafargen er allikevel paa plass hos en del entusiastiske solere – og la meg bare presisere at jeg ikke er en av dem. Jeg har ikke reist til Afrika for aa ligge paa stranda og bli kokt, jeg testa det i dag og neineinei – det er ikke mitt kall. Jeg vil paa fjelltur, paa tur til Townshipen og ha litt action. Og det blir det i loepet av de kommende dagene! Gleder meg!

Har ikke vaert god paa shoppingfronten, men har faatt meg en fantastisk veske laget av skinn og LP`er. Den er awesome, for aa bruke det uttrykket. Mesteparten av shoppingen skal gjoeres i Pretoria, tenker jeg. Maa ha et handkle, da.. det glemte jeg. Smart!

Neei, naa loeper tiden fra meg! Jeg faar oppdatere dere igjen i morgen kanskje, eller i overimorgen. Jeg operere ikke lenger ved navn paa dager, for jeg har mista den evnen til aa vite hvor i uka jeg befinner meg. Like greit! Ellers kan jeg nevne at prisene her nede er svaert behagelige – selv om Cape Town er relativt “dyrt”. I gaar var vi i Waterkant og spist middag paa en snerten jazzresturant, og jeg tror vel jeg betalte en hundreogfemti kroner for et fullt maaltid, med alt som folger med. Dette er i Cape Towns dyreste stroek, saa det sier sitt. Herlig!

Kjenner ogsaa at kroppen har umaatelig godt av varmere klima, sunn og god mat, masse vann og ingen alkohol. Jeg kommer til aa vaere sunn og sprek naar jeg moeter Noreg igjen!

Snakkes!

Sør-Afrikatur, forelskelse og mareritt

God formiddag, godtfolk!

Aah, det er så mye som har skjedd – jeg veit omtrent ikke hvor jeg skal starte! Røft oppsumert kan man si at jeg er forelska og at jeg reiser til Sør-Afrika om 15 dager. Det er omtrent det livet mitt dreier som om i disse dager. En uheldig kombinasjon, men de bringer da hver sine gleder. Det blir fantastisk å reise til sommer og opplevelser og tilbringe syv uker blandt næring og løver, men det er er klart det er passe suckface å reise fra kjæresten. Nyforelska og halve jorda unna er muligens lettere slitsomt, men jeg kommer da heldigvis hjem igjen. Lett for meg å si i grunn, det er jo jeg som skal reise av gårde til opplevelsene og stappfulle dager. Hadde det vært han som skulle reist av gårde, og jeg som bare skulle være hjemme i norsk hverdag, tror jeg at jeg hadde gått i dvale. Hm. Han heter Bjørn. Bjørner går i dvale.. jeg bedriver ordspill ubevisst! Hah, slå den!

Vel, turer på syv uker krever en del planlegging, fnising, forventinger og inntak av laboriatoriumsfinurligheter. I dag har jeg en drikkevaksinedate klokken tjueén med de andre jentene som skal reise, og når denne motbydelige gørra er unnagjort, og så unnagjort igjen om nøyaktig en uke, så er jeg ferdig vaksinert. Malariapille-resepten er også klar, så Sør-Afrika kan bare komme! Eller.. bli der det er, egentlig, så vi kan dra i steden. Vi er ti jenter som stikker nedover, og først skal vi innta Cape Town i en ukes tid, før vi reiser videre til Pretoria og blir der. Temperaturen i Sør-Afrika er på omtrent 30 varme, herlige grader (kunstpause. La det synke inn. Kjenn misunnelsen. Der ja.), og opplevelsene venter. Jeg skal føre en egen reiseblogg hvor dere kan følge reisen vår fra et studieperspektiv, men jeg kommer også til å skrive her. Litt løsere blir’e, med et mye mer personlig preg. Det blir en heftig tur med mye opplevelser, alt fra løveklapping og fallskjermhopping, til barneskolejobbing og kultursjokk. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg. Jeg har fått lånt meg en megakoffert.

Reisebloggen plusspluss til Sør-Afrikalinja 09/10 kan dere lese på www.sor-afrika.origo.no.

Det Sør-Afrikanske flagget.

Apropos pakking.. Jeg har jo på en måte gitt uttrykk for at jeg ikke er særlig flink til akkurat det. Jeg har innsett fakta, og trøster meg med at jeg først og fremst er jente, og at jeg har andre talenter. Jeg skal bare pakke bittelitt, vi snakker én fjortenedel av plassen i kofferten omtrent. Hvorfor? Ett ord. Shopping. For å si det som vi sa det da jeg var ung – OMG! Ser ingen grunn til å ta med meg noe som helst. Bikinien og solkrem med faktor hundretusen får være med, et par sandaler og en dagbok. Ellers.. hello, South-Africa! Det er litt ambisiøst kanskje, for jeg er helt fantastisk dårlig på shopping. Jeg ender alltid opp med “Njaah.. jeg trenger’n jo egentlig ikke”, og så går jeg min vei. Derfor har jeg bestemt meg heftig for å ta tak i forbrukerinstinktet og slå til på andre siden av verden. Det er billig, stort utvalg og mye spennende saker. Skal i vaffal ha VM-ball, kjoler og smykker. Og ting. Og MER! Ja.. detta kommer til å funke. Vi har fått beskjed om å regne rundt 6000 kroner på mat under oppholdet. Med en del sparing siden i vår, er det plutselig ikke så veldig mye. Tro du meg, jeg har et godt grunnlag for god shopping, i alle fall hvis vi skal sammenligne med den hundrelappen jeg vanligvis bruker annenhver måned på shopping her hjemme i Norge. Høhø..  Jaja. Nok Sør-Afrikapreik. Jeg savner kjæresten min allerede.

Ah, jeg hadde den sjukeste drømmen i natt. Det var helt absurd. Da jeg våknet, sto jeg rett opp og skrev ned alt sammen. Jeg skal bearbeide det, og så skal jeg legge det ut her. Det er det villeste… det var et heftig mareritt, delt i to sekvenser. Var kjempesliten da jeg våkna fra drømmen, men fikk heldigvis sovet godt i noen timer etterpå. Jeg er kjempefasinert av drømmer.. wow.

Mm.. nå er det lunsj. Kjekt å få servert fire måltider om dagen, altså. Jeg avslutter med å legge ut et bilde av verdens kjekkeste, herligste menneske. Snakkes!

Herlighet.. Er det rart jeg er en smule fortapt?